Kropp, doping og rus

Kan kunnskap om dopingfenomenet gi oss bedre forståelse av et nytt rusmønster?

Av BJØRN BARLAND

Dop på gata og doping i idrett, likheter og sammenhenger var tittelen på en artikkel Eivind Elgesem skrev for 15 år siden. Artikkelen utfordret rus- og alkoholforskerne til å intervenere «dopingfeltet» for å eventuelt se om egne erfaringer kunne gi ny innsikt på dopingmisbruket.

Kan doping også forstås i en «russammenheng»? Med utgangspunkt i ti års idrettsog samfunnsforskning på dopingfeltet (Barland 1997) vil jeg å ta opp utfordringene som Elgesem ga fagmiljøene i 1989, samtidig som jeg ønsker å legge fram funn som jeg oppfatter som rusrelaterte.

Medieoppmerksomhet

Med jevne mellomrom har det siden 1988 og fram til nå vært medieoppslag på dopingskandaler i toppidretten. I 1989 var det fortsatt skandalene fra de Olympiske leker året før, som preget nyhetsbildet.

I 1988 ble, som noen vil huske, Ben Johnsen tatt for bruk av anabole steroider etter 100 m finalen i de Olympiske leker i Soul. I 1998 fikk vi et nytt høydepunkt i forbindelse med en rekke positive prøver og funn av forbudte stoffer i forbindelse med sykkelløpet Tour de France. Som om ikke dette skulle være nok, fikk de nordiske grener på ski sine dopingavsløringer.

i VM i Finland i 2000. Disse avsløringene samt andre hendelser i den internasjonale toppidretten, var en medvirkende årsak til at det ble dannet en internasjonal stiftelse(WADA)  som skal koordinere antidopingarbeidet. Dopingproblemet i toppidretten har fått og får fortsatt får mye oppmerksomhet.

Det kan vanskelig argumenteres for at det er et samsvar mellom denne oppmerksomheten og det reelle problemet doping er. Jeg ønsker ikke å bagatellisere doping som et moralsk og dels medisinsk problem i idretten, men påstår at det knapt kan defineres som et samfunnsmessig problem.

Spesielt blir proporsjonene gale dersom vi sammenligner dette med de virkelige nasjonale og internasjonale helseutfordringene. Det samfunnsmessige problemet med doping finner vi derimot i randsonen og dels helt utenfor det kontrollerte toppidrettslandskapet. Da Dag Elgesem i 1989 beskrev dette blant annet i herværende tidsskrift, hentet han sine observasjoner fra helsestudiokulturen som knapt er det samme som den organiserte idretten.

Det er i disse miljøene at bruken av dopingmidler de siste 25- 30 årene har hatt en eksplosiv økning. I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i helsestudiomiljøene, det jeg kaller Gymmet, når jeg beskriver og analyserer dopingmisbruket.

Problemet

Hva er likhetstrekkene mellom det Elgesem kaller dop på gata og doping i idretten? Første og fremst er det sammenfallende trekk i hvordan miljøene er organiserer seg i forhold til den illegale tilførselen. En tilførsel som forutsetter et apparat med kunnskap og kjennskap til omsetting og formidling. I seg selv er dette en kunnskap som deles i et miljø og skaper en form for samhørighet.

Videre så Elgesem likheter i brukermønster. Også doping går fra «lette» oralbaserte stoffer til «tyngre» injeksjonsbasert stoffer. Han påpekte også at en del av helsestudiomiljøene langt på vei er marginaliserte miljøer, det som det vi kan kalle et outsidermiljø. Snart 15 år senere vil langt på vei disse observasjonene som ble gjort den gang, kunne bekreftes.

Kjennetegn ved dopingbruket

Doping er en systematisk metodisk og kunnskapsbasert bruk av medisiner til ikke medisinsk bruk. Dopingmidler, testosteron/anabole androgene steroider, veksthormoner og sentralstimulerende stoffer settes sammen i sinnrike kurer og brukes i sykluser på normalt seks til åtte uker. Deretter skal det være «pause». Disse kurene settes sammen i kombinasjoner med ulike preparater og doseres i forhold til ønsket og eller forventet virkning (Barland 1997; 117–125).

I en dopingkur bruks både orale og injeksjonsbaserte stoffer. De som er nye brukere, debuterer ofte med «lettere» og kjente steroider. De erfarne setter sammen kurene med injeksjonsbaserte stoffer, ofte i tunge og kraftige regimer. I denne metodiske og planlagte bruken ligger et annet kjennetegn ved dopingbruken. Sosiale prosesser rundt kunnskapsutveksling skiller de erfarne brukerne fra de uerfarne misbrukerne. Misbrukerne av dopingmidler blir i miljøene definert ved at han eller hun ikke er i stand til å sette dopingbruken inn i rasjonelle og planlagte regimer og samtidig ikke klare å bruke doping riktig i forhold til treningsmengde og til et riktig kosthold.

Det å bruke doping riktig og sette hormonbruken inn i fornuftige regimer som er planlagte, metodiske og viser til en forventet virkning, understreker at en dopingbruker har kontroll. Med kunnskapsbasert bruk menes kunnskap som genereres i brukermiljøene. Denne brukerkunnskapen er isolert sett imponerende, men må ikke forstås eller defineres som vitenskaplig (Barland 1997, Monaghan 2000). Miljøene er åpne på bruk av doping, samtidig som brukerne skjuler den samme bruken. Tilsynelatende er dette en motsigelse.

Et av kjennetegnene ved dopingbruk er hvordan den konverteres gjennom sosiale koder. Dette er verbale koder ved at praten på Gymmet om mengder og intensitet blir beskrevet som tunge, kjøre for fullt får bra trykk, får kontakt med musklene osv. Alt dette er betegnelser som viser tilbake til at nå kjører jeg en dopingkur. Like viktig som det verbale er handlingene eller atferden i treningssituasjonen. Det handler om høy intensiteten, om konsentrasjon og om relativt mye bråk og støy rundt og i treningsapparatene. Alt dette er en kommunikasjon ut i miljøet som forteller nå er jeg på en dopingkur.

Å ha kontroll – eller ikke

Mange av virkningene og graden av virkninger er kontekstuelt og sosialt definert og lært gjennom samhandling og ulike ritualer (Becker 1973). Den som velger å delta på Gymmet over

tid, som deltagende observatør, forsker eller bare deltager vil etter en tid identifisere og forstå ulike mekanismer for hvordan denne typen kunnskap blir institusjonalisert i språk, handling og dels rituelle prosjekter.

De fysiologiske prosessene må konverteres til sosialt forståtte prosesser. Det å trene hardt over tid gir fysiologiske opplevelser som pump, trykk som er en verbalisering av følelser av at musklene vokser. Pump er noe du kjenner og føler. Det er bokstavlig talt noe som oppleves når du pumper opp muskulaturen gjennom trening. Trykket er en følelse av at det trykker på, musklene blir harde. Dette er tilstander som vanskelig kan identifiseres fysiologisk, men som helt klart kommuniseres og forsterkes som kroppslig kunnskap i miljøet. Det som er åpenbart, er at kroppen endrer seg, drastisk over kort tid. En samlebeskrivelse på disse prosessene er å ha kontroll. Det å ha kontroll er en av de viktigste språklige betegnelser på trening, dopingbruk, på et riktig kosthold osv.

Dopingbrukernes tydelige, men nonverbale, kommunikasjon er en medvirkende årsak til at miljøene blir lite tilgjengelig og nesten «resistente» for innspill og korrigeringer i forhold til skader. Det å få problemer, dels fysisk, men definitivt oftest psykisk, er definert som å ikke ha kontroll eller å ikke ha skjønt det. Dette er så sterkt definert i miljøet at de aktørene som får problemer, faller bort. Miljøet får ingen korrigering ved at aktører blir igjen og viser til eller forteller en historie der det kontrollerte dopingbruket endte i en psykisk ukontrollert tilstand.

Fysiske og psykiske virkninger

Virkningene av hormonbruken er individuell. Her skal trekkes fram de vanligste og de som erfaringsmessig oftest gjør seg gjeldende. I opplysningskampanjer og dels skrekkampanjer er det de fysiske bivirkningene som fram til nå har vært mest fokusert.

Dette er først og fremst skader på hud i form av kviser, håravfall, vekst og endring i kjønnsorganer osv. Alt dette er riktig og viktig informasjon, men svært individuell og i stor grad reversibel. Skader av mer alvorlig fysisk karakter en de siste årene har klart å avdekke er kreft i lever og hjerteproblemer (Thiblin 1999).

Psykisk virker også dopingmidlene individuelt. Det vanligste er at brukeren føler seg fulle av energi, selvtillit, de opplever økt (positiv)-aggresjon, overskudd og virketrang. De som står brukerne nær, opplever en som endrer seg raskt til en bråkete og dominerende og dels usympatisk person med store humørsvigninger og svært «kort lunte».

I sammenhenger som stadig oftere rapporteres, blir bruk av anabole steroider og testosteron stadig oftere nevnt som årsak til grove voldsepisoder (Aftenposten 20. oktober 2003). Andre opplever at steroidene og syklusene som organiserer bruken, gir en ro og stabilitet. Aktørene forteller om perioder i livet som gir dem retning og mening i det de driver med. I disse tilfellene må vi se dopingbruken i sammenheng med trening, dietter og en total livsførsel som langt på vei organiseres ned i detalj (Barland 1997).

Avhengighet?

Gir denne overfladiske beskrivelsen grunnlag et for å forstå dopingmisbruk som avhengighet? Forskningen har klart å bringe fram noen case og noen etnografiske studier, men det er fortsatt ingen vitenskaplig dokumentasjon for at bruk av dopingmidler gir en fysiologisk identifiserbar avhengighet (Thiblin 1999). Mine erfaringer fra felten (Barland 1997) har overbevist meg om at det skapes en psykologisk avhengighet.

Når dopingmisbrukerne er ferdig med en kur etter seks–åtte uker, opplever mange at de går ned i vekt og musklene blir mindre: Kroppen eller identitetsprosjektet skrumper bokstavlig talt inn. Dopingmidlene er det som forklarer muskelveksten, og lysten og trangen til å begynne på ny kur blir stor.

Den kroppslige opplevelsen av hvordan pumpen og trykket forsvinner, kombinert med hvordan miljøet kommuniserer og verbaliserer også denne prosessen, gjør at behovet for å fortsette med doping, øker. Miljøet forsterker virkningene ved å overkommunisere positive virkninger. Konkret gjøres dette ved å forklare og tillegge dopingmidlene de positive virkningene og likeledes fravær av doping som grunn til stagnasjon og tilbakegang. Den psykologiske avhengigheten kan også skyldes et ønske om eller behovet for å rømme tilbake til en tilstand av opplevd mestring.

Som jeg har beskrevet, er ofte dopingbrukerne når de er på en dopingrus, svært tilfreds med livet.

En åpenbar forsterkende effekt av virkningen på steroider er samspillet mellom de sosiale «lærte» virkningene og de konkrete kroppslige eller biologiske endringene. En dopingrus nedfeller seg konkret i «kjøtt og blod» ved at den får kroppen til å forandre seg. Den vokser, blir stor. Det er ikke bare snakk om å dele en tidsbegrenset rusopplevelse, men å iscenesette rusen i det konkrete og varige, i en endret kropp.

Det er i tillegg en kropp som uttrykker noe «positivt», en tilhørighet, kontroll og en kropp som lar seg identifisere, plassere og forstå. Den psykiske opplevelsen av rus og den fysiske endringen blir to prosesser som gjensidig påvirker hverandre. Aktørene blir «beruset av sin egen rus».

De «biologiske prosessene « forsterker de «sosiale prosessene» og vice versa. I en forlengelse av dette kan muligens noe av avhengigheten eller lyste til å fortsette å bruke dopingmidler som anabole steroider og testosteron ligge nettopp i selve opplevelsen av rusen. Tradisjonelt er det lite forskning omkring selve rusopplevelsen (Sørhaug 1996).

Rusforskningen har i stor grad handlet om årsaker til og konsekvenser av et misbruk, og i mindre grad forsøkt å forstå selve rusopplevelsen som en forklaring på at avhengighet. I beskrivelser og dyrking av rusens virkninger og mystikk har langt på vei skjønnlitteraturen fått råde grunnen aleine.

I mine prosjekter var aktørens fortelling om rusen vedvarende og kraftfull som forklaring på at dette ville de fortsette med. I lange perioder trivdes i «steroidrusen» og tilla rusen mye av sin kroppslige «suksess». (Barland 2000). Det paradoksale i denne rusen er at det grenseoverskridende betegnes som det å ha kontroll.

Tradisjonelt er rus i en eller annen form kjennetegnet ved å oppgi kontroll eller overlate kontroll til andre, mens det å inneha kontroll i denne sammenhengen er selve forutsetningen for å oppleve rusen.

Likhetene finnes

Er det så mulig å forstå og definere doping som rus? Misbruk av for eksempel alkohol eller heroin foregår i ulike kontekster og med ulik sosial mening.

Jeg ser klart at rusproblemet på Plata er noen annet enn lefling med hasj blant velfungerende vestkantungdommer. Allikevel, måten miljøene organiserer seg rundt stoff/dopingbruken, måten de sosialiserer og ritualiserer bruken, har klare likhetstrekk. Utvikling og karrièreveier innen et de to aktivitetene er også sammenfallende.

Likhetspunkter i organisering, i konstruksjon av en sosial kontekst og ikke minst i misbruket, representerer en trend. Med trend mener jeg i denne sammenhengen hangen til og legitimeringen av å kjemisk manipulere livet i forhold til en løst definert målsetning.

Doping har derfor kanskje de fleste likhetspunktene med en eksperimentell bruk av narkotika i bestemte miljøer hvor begreper og variabler som løsrivelse, brudd, protest, eksperimentering, marginalisering og identitet må brukes som forklaring?

Har jeg denne artikkelen i det hele tatt nærmet meg rusfeltet? Kan rusen slik jeg forsøker å beskrive den, egentlig handle om en kjemisk manipulering i en fragmentarisk fortelling om unge menneskers streben etter å bygge en identitet i det moderne? Om dette er riktig, blir dermed doping, kropp og rus variabler i et større prosjekt?

Et annet moment når det søkes etter felles forklaringer eller likhetspunkter, er det faktum at tradisjonell rus og doping muligens har felles forklaring i kroppskulturell kontekst. De siste 25-30 årene har oppmerksomheten rundt kropp vært eksplosiv innenfor samfunnsvitenskaplige disipliner (Barland 1997).

Kroppen som tema er også aktualisert i rusforskningen (Henriksen 2000;49-51). Dette grepet kan være fruktbart av mange grunner. Her skal kort nevnes et poeng ved det faktum at likheter
mellom doping og rus kommer til uttrykk ved og blir erfart gjennom det kroppslige som fornemmelse, opplevelse og lyst, men også ubehag og smerte. Alt dette er viktig i en forståelse av identitetsdannende prosesser.

Dopingfenomenet er vevet sammen av kunnskap, vitenskap og kulturelle forestillinger og biologiske prosesser. Perspektiver fra rus- og alkoholforskningen vil kunne rydde opp i beskrivelser og analyser av dopingproblemet i en russammenheng. Invitasjonen er med dette sendt.

Bjørn Barland er dr scient. og leder for kompetansesenteret om doping ved Hormonlaboratoriet, Aker sykehus.

Lite utbredt

• Ung i Norge-undersøkelsen fra 1992 (med data om over 8500 ungdommer mellom 15 og 22 år) viste at 1,2 prosent av guttene og 0,6 prosent av jentene hadde brukt anabole steroider de siste 12 månedene. Mer enn 5 prosent av guttene var blitt tilbudt slike stoffer.

• En tredjedel av de som ble tilbudt anabole steroider, var involvert i styrkeidrett; oftest i private helsestudioer, og de var oftere enn andre involvert i problematferd som aggressivitet eller rusbruk.

• Blant de som hadde brukt anabole steroider, hadde 26 prosent også brukt hasj og 19 prosent også brukt «hardestoffer» de siste 12 månedene.

• Sosialt skiller gruppen brukere av anabole steroider seg lite fra andre ungdommer. Forskernes konklusjon er at unges bruk av anabole steroider var forbundet med stoffbruk, spiseforstyrrelser og atferdsproblemer. De mente bruken primært ser ut til å være knyttet til en ny type aggressiv problematferd og bare sekundært relatert til styrkeidrett og utseende.

 

***

Kilde:
Lars Wichstrøm og Willy Pedersen:
Use of Anabolic-Androgenic
Steroids in Adolescence: Winning, Looking Good or Being Bad? Journal of studieson alcohol 62, 2001.
Litteratur:
Aftenposten 4.11.00
Aftenposten 20.10.03
Barland, B. 1997 Gymmet, en studie av trening mat og dop. Doktorgradsavhandling.
Oslo: Norges idrettshøgskole.
Barland, B. 2000. ThePleasure of Pain.The embodied experience of anabolic steroid use. Paper at ISSA/pre- Olympic Conf. Brisbane Australia.
Barland, B. 2000. Et ansikt bak tegn og tale. Foredrag ved NIFs etikk og verdiseminar Oslo.
Becker, H.S. 1973 (1963) Outsiders Studies in the Sociology of Deviance.New York: The free press.
Elgesem, E.: Dop på gata og doping i idrett, likheter og sammenhenger.
Henriksen, Ø. 2000. Ikke som jeg gjør, men som jeg sier. Oslo: Tano Aschehoug.
Sørhaug, T. 1996.Fornuftens fantasier.
Antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.
Thiblin, I. 1999. Anabolic Androgenic Steroides and Violence. A medicolegal and Experimental Study. Stockholm: Karolinska Institute, Institution of Oncology-Pathology, Department of Forensic Medicine.

CONTACT US

We're not around right now. But you can send us an email and we'll get back to you, asap.

Sending

©2017 Steroider.net

Log in with your credentials

Forgot your details?

Skip to toolbar